Leilighet i Milan, Milan

Tenk deg en mann som Marcovaldo — en karakter skapt av den italienske forfatteren Italo Calvino — en enkel og drømmende sjel som finner skjult skjønnhet i storbyens travle liv. Slik ville han ha sett på denne leiligheten: som et sjeldent, mildt vesen som ved en tilfeldighet hadde kommet inn i hans liv.

Han var i Milano, ja, men i et hjørne av byen som føltes som et løfte: stille om morgenen, himmelblå om ettermiddagen og fylt med duften av regn om kvelden.

Stuen — som eiendomsmegleren kalte den — hadde et stort vindu og en balkongdør som ledet ut til en ekte balkong, stor nok for et lite bord og to stoler. Der ville Marcovaldo, som en konge som vender tilbake til sin trone, spise under åpen himmel, på jakt etter skyer eller en flokk duer mellom hustakene.

Og badet... Åh, badet! Der var det et ekte vindu! For en som var vant til å barbere seg i damp og skygger, var dette lille åpne vinduet mot verden ren luksus. Nå barberte han seg i solskinnet, mens han så bladene skjelve på trærne i gårdsplassen, og han følte seg som om han var på ferie.

Soverommet — som han bodde i alene, men med verdighet — hadde et så stort vindu at det føltes som å våkne inne i et maleri. Lyset strømmet inn uten å banke på og fikk lakenene til å glitre som snø i solen.

Det fantes til og med to garderober: en i gangen og en ved badet. Romslige, ryddige og duftende av nytt treverk, ga de ham håp. Marcovaldo, som tidligere hadde rullet skjortene sine sammen i skuffer, hengte dem nå opp med respekt, som om han forberedte seg på en stor begivenhet.

I denne leiligheten var hvert vindu et løfte. Hver garderobe en ny begynnelse. Og hvert måltid på balkongen en liten drøm som gikk i oppfyllelse.