Villa i Siderno, Reggio Calabria

Jeg hadde vært på ferie i Calabria i noen dager, uten noen spesielle planer. Jeg hadde valgt et stille sted på den joniske kysten for å roe ned, lese og puste. En ettermiddag, mens solen sakte gikk ned bak åsene, befant jeg meg ruslende gjennom sentrum av en liten landsby nær stranden. Jeg husker ikke engang navnet. Men jeg husker den antikvitetsbutikken godt.
Vindusutstillingen var et fascinerende kaos av glemte gjenstander, og i midten, i en liten eske med falmet blå fløyel, var det der: et korallkjede, en varm, levende rødfarge, som visse soloppganger over havet. Jeg gikk inn nesten uten å innse det.
Eieren, en snill eldre mann, fortalte meg at kjedet tilhørte en ung kvinne som bodde i Siderno for mange år siden. Han kunne ikke fortelle meg mye mer, men noe med den gjenstanden hadde allerede fengslet meg. Jeg kjøpte det.
Senere, på hotellet, da jeg åpnet esken, fant jeg et brev gjemt under fløyelen. Det var skjørt og gulnet, skrevet med en elegant håndskrift. En mann erklærte sin kjærlighet til en jente som bodde i en villa i Siderno, og beskrev et magisk sted: en duftende sitruslund, en liten balkong med utsikt over stillheten, og en stemme som sang, i den tro at den ikke ble hørt.

Disse ordene traff meg så dypt at jeg impulsivt bestemte meg for å dra til Siderno. Byen var ikke langt unna; faktisk fascinerte beliggenheten meg umiddelbart. Den var svært nær havet, men noen få gater unna var nok til å befinne seg midt i et grønt, kupert landskap. En perfekt balanse mellom kyst og ro.

Mens jeg gikk gjennom gatene i det historiske sentrum, la jeg merke til en palmekledd allé. Jeg stoppet. På slutten av alléen åpnet en gammel jernport seg inn til en treetasjes villa. Hver etasje var forskjellig: en enkel og streng, en annen utsmykket, og den øverste ... Elegant, med en liten blomsterfylt balkong.

«Hver og en er forskjellig, som dere søstre, og den siste bærer din ynde og ser ut alene, som meg, for å lytte til din melodiske stemme.»
Disse ordene sto i brevet. Jeg var ikke i tvil: det var huset.
En mann beskjærte hagen. En gartner. Jeg kom bort, og han så min nysgjerrighet og inviterte meg inn. Mens vi gikk blant de forlatte sitrustrærne og de gjengrodde stiene, fortalte han meg villaens historie. Den hadde tilhørt en adelsfamilie, og sto deretter tom i flere tiår. Nå var den til salgs.

«Den trenger mye arbeid,» sa han til meg. «Men strukturen er solid, og potensialet ... Er enormt, og dessuten er tomten bebyggbar.»
Han hadde rett. Rommene, selv om de var støvete, beholdt originale detaljer: terrazzogulv, fresker i taket, smijernsrekkverk. Hagen var en glemt skatt, med århundregamle trær og duften av havet bare noen skritt unna, og de to halvt forfalte bygningene bak villaen – så mye kunne gjøres.
Jeg tenkte umiddelbart på mulighetene: et boutiquehotell, luksusleiligheter, et vidstrakt feriested, et sted for kreative retreater eller bryllup omgitt av grøntområder, med stranden mindre enn fem minutters gange unna. Siderno er strategisk plassert: praktiske transportforbindelser, voksende turisme, et mildt klima året rundt.
Da jeg klatret opp til tredje etasje, nådde jeg den lille balkongen. Jeg stoppet. Vinden beveget knapt de støvete gardinene. Jeg så mot horisonten og lukket øynene. Jeg kunne nesten høre den stemmen, svak, synge en glemt melodi.

Kanskje det ikke var tilfeldig at det halskjedet hadde kommet til meg.
Og kanskje denne ferien ikke bare var ment for å slappe av ...